Alastair Shee (3) velger selv hva han vil spise når han og familien er på restaurant. De fleste treåringer gjør vel det, sier du. Vel, det er en viktig forskjell. Alastair kan lese ut av menyen hva han vil ha. Mens de fleste på hans alder i vårt hjemland Norge knapt har lært seg ABC, kan treåringen fra Singapore lese enkle ord og slik forstå hva som står skrevet i menyen. Og oppskriften? – Jeg begynte å lese for ham da han var tre måneder, sier Alastairs mor, Vanessa.
Historien, som omtales i Straits Times, hovedavisa her i Singapore, er ikke enestående. I Singapore. Og nettopp det er mamma Vanessa klar over: – Jeg gjorde det for å gi ham et godt utgangspunkt siden konkurranse er veldig viktig i Singapore”. Slik er Alastair et mønsterbarn for byen med et innbyggertall tilsvarende Norges befolkning, men med et flateinnhold som utgjør mindre enn 1/3 av Vestfold fylke, Norges minste i utstrekning. For jo tidligere barnet kan lese, jo bedre barnet kan lese, dess større er sannsynligheten for at barnet vil like å lese. Og lesing er som kjent et viktig utgangspunkt for opparbeidelse av kunnskap. Og kunnskapsrike står meget høyt på bystaten Singapores liste over ønskede borgerattributter – som tilfellet også er for andre land.
”Utdannelse gjorde Singapore til en suksesshistorie”, heter det i
Singapore in a Nutshell, en god og oppdatert bok. ”Utdannelse i Singapore er ikke for moroskyld”, heter det videre, ”Det har vært hovedinstrumentet i nasjonsbyggingen, i å forme holdninger og verdier og i å galvanisere samfunnsendringer”. Sist, men ikke minst, utdannelse sikrer at Singapore opprettholder seg selv som en moderne, teknologisk, høyinsdustrialisert og finansielt sofistikert nasjon.
Singapore, som er Sør-Øst Asias største havn og ledende handelssentrum, har fire offisielle språk: engelsk, kinesisk (mandarin), malayisk og tamil. Språkutdannelsen oppfattes som en viktig ingrediens i et mulitinasjonalt samfunn, et viktig verktøy for nasjonsbygging og økonomisk suksess. Engelsk er arbeids- og administrasjonsspråket. På skolene er det obligatorisk med undervisning i morsmål i tillegg til i engelsk. Og tospråkligheten påstås å gi Singapore en stor fordel framfor andre nasjoner. Og evnen til å kunne snakke både engelsk og kinesisk fra en er liten, kan selvsgat ikke sies å være noe annet enn en stor fordel i en høyteknologisert, moderne verden. Det hevdes samtidig at flere og flere studenter viser interesse for og evner til å kunne snakke nok et språk. En rekke skoler – og barnehager – tilbyr da også sine barn, elever og studenter undervisning i malayisk og tamil.
I barnehagen der min 16 måneder gamle datter går, begynner de systematisk å lære alfabetet og engelske ord når de starter i den store gruppa (fra de er 18 måneder). Den 2 ½ år gamle sønnen til en norsk venninne her nede, som går i samme barnehage som min datter, kan allerede hele alfabetet (på engelsk). Og han kan stave – på engelsk – det som måtte stå skrevet på trøya di, om det så er MANGO eller NORWAY. Men også kinesisk er en viktig bestanddel i hverdagen til de ”store” barnehagebarna her nede. Det synges og leses for på kinesisk. Det bør nevnes at det er minst like mange kinesiskættede som engelskættede (eller utenlandske, for eksempel norske) barn i barnehagen.
Også de aller minste borgerne skal tidlig krøkes. Foreldre med spebarn går på kurs for å opparbeide leseferdigheter alt fra barna er 2-3 måneder, heter det i Straits Times. Flashcards, bøker og DVDer er sentrale hjelpemidler på slike kurs. Andre sverger til den såkalte shicida-metoden, hvor aktiviterer som utvikler barnas hukommelse, kreativitet og evnen til å regne raskt tilbys. Kurssentrene har visstnok lange ventelister og foreldre skriver seg på lister flere måneder før barnet er født. Tolv leksjoner, med en time og 15 minutters varighet hver gang, koster 745 singaporeanske dollar eller 2800 kroner.
Er dette noe for Norge?