Slipp rullestolen fram!

Paralympics er nettopp avsluttet. På NRK sine nettsider kan vi lese følgende: ”Sju minutter over tre norsk tid onsdag ettermiddag slukket ilden og seks uker med idrettsfest i den kinesiske hovedstaden Beijing var over”. Jeg tviler ikke på at deltakerne opplevde Paralympics som en fest, men for oss seere, lesere og lyttere – verden over, dreide Beijing 2008 seg om 17 dager med fest og 12 dager med glemt idrettslek.

Paralympics ble riktignok ingen stor suksess sett med norske øyne. Norge tok syv medaljer, hvorav ett gull, tre sølv og tre bronse. Det kvalifiserte til en beskjeden 43. plass på medaljestatistikken. Og som kjent, manglende prestasjoner gir manglende mediedekning.

NRK viet 4,6 timer til lekene, ifølge fagnettstedet Journalisten. Til sammenlikning serverte statskanalen 599 timer OL. Rundt regnet brukte altså NRK én prosent av tida på Paralympics i forhold til OL. Det finnes likevel trøst, skal vi tro Idrettspresident Tove Paule:
– Det er klart jeg skulle ønske at de hadde sendt mer, men de har sendt mer nå enn tidligere, sier Idretts-Norges mektigste til Journalisten. Det er bedring å spore altså.

Særlig bedre så det ikke ut på nett eller papir. I løpet av lekene hadde norske aviser til sammen 4763 artikler om de 24 norske utøverne (ifølge NA24 Propaganda). De 24 mest profilerte utøverne under OL ble til sammen omtalt i 36 388 artikler, nett og papir. Jeg minner om at medaljefangsten under OL var tre gull, fem sølv og to bronse. Ti medaljer. Og 21. plass på statistikken. Det legitimerer selvsagt den store forskjellen i mediedekningen.

Det synes å være samstemmighet blant de vitende om at Paralympics skjer i skyggen av OL. Når OL er over og Paralympics står på trappene, slås medielysene av. Løsningen? Å arrangere Paralympics før OL? Tja, mulig. Dette er i alle fall forslaget fra Reidar Sollie, lederen i Norske Sportsjournalisters Forbund. Han argumenterer med at Idretts-Norge er dødt de to ukene før OL, da det er pause i fotballen. Dessuten, sier han, er det en fin måte å kjøre inn anleggene på. Mitt spørsmål til deg, Reidar Sollie, er: Vil en slik snuoperasjon få norske medier til å sende mer og skrive mer fra Paralympics? Vil ikke da Paralympics kun bli oppfattet som en generalprøve på det som skal komme? Som å varme opp for de store gutta? Jeg mener mediene må se sitt ansvar i å gi Paralympics den synligheten arrangementet fortjener. Uavhengig av om Paralympics arrangeres før eller etter lekene. Mediene hevder de speiler virkeligheten. Men mediene er mer enn et speil; mediene setter dagsorden og bestemmer hva vi som lesere, lyttere og seere skal få tilgang til. Men Medie-Norge kan ikke gjøre gull av gråstein alene. Også Idretts-Norge, IOC og ikke minst publikum må gjøre sitt for at lyskasterne rettes mot Paralympics.

Dessuten, hvor er utøverne når de ikke er i Paralympics? Ikke på TV-skjermene eller i avisene i alle fall.

Gøy på vannet

Familien Bjertnes/Rype benyttet gårsdagen til en liten utflukt. Med pappa fritatt fra jobb og et vær man ikke kunne annet enn å klage over (!), var det helt naturlig å søke ut i skog og mark. Vi bila en 20 minutters tid, og plutselig var vi på landsbygda. Upper Pierce Reservoir Park er Singapores nest største naturreservat, og finner du ikke roen her, er du rett og slett en rastløs type. Apene som Steve Hipps (kollega av Vegar) reklamerte så mye med, så vi fint lite til derimot. Hipps don’t lie – yeah, sure!

Etter en tur på bygda, var det passende med lunsj – eller middag, som man ville ha sagt på Flisa – på Clarke Quay. Det ble lett middag på de voksne og vann på den lille:-). Fontena i Clarke Quay er en barnemagnet, og heldig er du om du reiser hjem med tørr unge. Veldig moro, da.

På timeplanen: Historie

OK, jeg innrømmer det; vi har vært altfor dårlige til å oppsøke Singapores historiske steder. Forrige søndag gjorde vi noe med det – og trappa opp ved Labrador Secret Tunnels. De to tunnelene, som ble brukt av britene under 2. verdenskrig, ble oppdaget først i 2001. Bunkeren, som altså lå uberørt i 60 år, er det eneste stedet i Singapore hvor ødeleggelsene etter 2. verdenskrig fortsatt er synlige (tydelige spor etter brann, eksplosjon, sprengning).

Ball og andre festligheter

Uka i bilder

Lek og moro på Playgym, Gymboree.

Vi utforsker vannet på taket på Vivo.

Moro med esken til den nye printeren.

Tre år og lesekyndig

Alastair Shee (3) velger selv hva han vil spise når han og familien er på restaurant. De fleste treåringer gjør vel det, sier du. Vel, det er en viktig forskjell. Alastair kan lese ut av menyen hva han vil ha. Mens de fleste på hans alder i vårt hjemland Norge knapt har lært seg ABC, kan treåringen fra Singapore lese enkle ord og slik forstå hva som står skrevet i menyen. Og oppskriften? – Jeg begynte å lese for ham da han var tre måneder, sier Alastairs mor, Vanessa.

Historien, som omtales i Straits Times, hovedavisa her i Singapore, er ikke enestående. I Singapore. Og nettopp det er mamma Vanessa klar over: – Jeg gjorde det for å gi ham et godt utgangspunkt siden konkurranse er veldig viktig i Singapore”. Slik er Alastair et mønsterbarn for byen med et innbyggertall tilsvarende Norges befolkning, men med et flateinnhold som utgjør mindre enn 1/3 av Vestfold fylke, Norges minste i utstrekning. For jo tidligere barnet kan lese, jo bedre barnet kan lese, dess større er sannsynligheten for at barnet vil like å lese. Og lesing er som kjent et viktig utgangspunkt for opparbeidelse av kunnskap. Og kunnskapsrike står meget høyt på bystaten Singapores liste over ønskede borgerattributter – som tilfellet også er for andre land.

”Utdannelse gjorde Singapore til en suksesshistorie”, heter det i Singapore in a Nutshell, en god og oppdatert bok. ”Utdannelse i Singapore er ikke for moroskyld”, heter det videre, ”Det har vært hovedinstrumentet i nasjonsbyggingen, i å forme holdninger og verdier og i å galvanisere samfunnsendringer”. Sist, men ikke minst, utdannelse sikrer at Singapore opprettholder seg selv som en moderne, teknologisk, høyinsdustrialisert og finansielt sofistikert nasjon.

Singapore, som er Sør-Øst Asias største havn og ledende handelssentrum, har fire offisielle språk: engelsk, kinesisk (mandarin), malayisk og tamil. Språkutdannelsen oppfattes som en viktig ingrediens i et mulitinasjonalt samfunn, et viktig verktøy for nasjonsbygging og økonomisk suksess. Engelsk er arbeids- og administrasjonsspråket. På skolene er det obligatorisk med undervisning i morsmål i tillegg til i engelsk. Og tospråkligheten påstås å gi Singapore en stor fordel framfor andre nasjoner. Og evnen til å kunne snakke både engelsk og kinesisk fra en er liten, kan selvsgat ikke sies å være noe annet enn en stor fordel i en høyteknologisert, moderne verden. Det hevdes samtidig at flere og flere studenter viser interesse for og evner til å kunne snakke nok et språk. En rekke skoler – og barnehager – tilbyr da også sine barn, elever og studenter undervisning i malayisk og tamil.

I barnehagen der min 16 måneder gamle datter går, begynner de systematisk å lære alfabetet og engelske ord når de starter i den store gruppa (fra de er 18 måneder). Den 2 ½ år gamle sønnen til en norsk venninne her nede, som går i samme barnehage som min datter, kan allerede hele alfabetet (på engelsk). Og han kan stave – på engelsk – det som måtte stå skrevet på trøya di, om det så er MANGO eller NORWAY. Men også kinesisk er en viktig bestanddel i hverdagen til de ”store” barnehagebarna her nede. Det synges og leses for på kinesisk. Det bør nevnes at det er minst like mange kinesiskættede som engelskættede (eller utenlandske, for eksempel norske) barn i barnehagen.

Også de aller minste borgerne skal tidlig krøkes. Foreldre med spebarn går på kurs for å opparbeide leseferdigheter alt fra barna er 2-3 måneder, heter det i Straits Times. Flashcards, bøker og DVDer er sentrale hjelpemidler på slike kurs. Andre sverger til den såkalte shicida-metoden, hvor aktiviterer som utvikler barnas hukommelse, kreativitet og evnen til å regne raskt tilbys. Kurssentrene har visstnok lange ventelister og foreldre skriver seg på lister flere måneder før barnet er født. Tolv leksjoner, med en time og 15 minutters varighet hver gang, koster 745 singaporeanske dollar eller 2800 kroner.

Er dette noe for Norge?

Hjerter fra bestemor

Forrige uke kom det pakke i posten fra bestemor. Inni lå gave til alle sammen: bursdagsgave til Hanne (takk for øredobbene), rosa slips til Vegar (takker og bukker, han også) og tunika og tights med hjerter til Amanda.

Sykedager

Det har vært to tøffe uker for Amanda. Fredag 13. (ja...) våknet Trulsa opp med feber. Mamma ringte barnehagen, sa "blir hjemme i dag, sikkert tenner, ses mandag". Men mandag var ikke Amanda noe bedre, så tirsdag dro vi til Doktor Siva. Bronkitt, sa han. Så ble det antibiotika, og allerede torsdag var Amsen i fin form igjen. Barnehage torsdag og fredag. Men: feber igjen søndag ettermiddag (39.4). Mamma ringte Siva'n mandag; trolig et nytt virus, sa han. Oki. Onsdag var det tilbake til Siva, denne gangen med øyekatarr. Men feberfri onsdag og torsdag.

Fredag kom feberen igjen. Mamma truer med ny runde hos Siva'n mandag. Poor thing.

Likevel: To uker med sjukdom og hjemmeværen for minsten i rypeflokken betyr ikke nødvendigvis stillstand i huset. Amanda har benyttet "fridagene" til å lære seg nye kunster - deriblant donedtrekker'n. Det gjelder å snike seg inn på gjesteramma før mamma ser det, klatre opp på lokket og hive seg over og trykke ned til det er tomt for vann. Men da har mamma allerede kommet...

Andre aktiviteter disse sykedagene har vært full rulle med store og små biler, kose-kose med dokke Lotte, omsorg for dyrene i Afrika (kamelen pappa hadde med seg hjem fra Dubai i fjor), vaskemaskinkontrollering og kassestabling: