Jeg vil ha en liten hund!

Barack Obama skrev i går historie da han ble valgt til USAs første fargede president. I januar skyver han George W. Bush ut av Det hvite hus. Men George W. og Laura er ikke de eneste som skal byttes ut, også førstehunden Barney blir jagd ut av sitt hundehus.

Det var vel ingen stor overraskelse at den nyutnevnte presidenten i sin takketale en time etter at han han hadde gått av med seieren, lovet sine to døtre, Sahsa (7) og Malia (10), et nytt familiemedlem: “(...) you have earned the new puppy that's coming with us”. Tradisjonen tro huser Det hvite hus en (eller flere) firbent(e) venn(er). Harry S. Truman, USAs 33. president (1945-53), sa det slik: “If you want a friend in Washington, get a dog”. I løpet av sine åtte år som president hadde Truman og familien to hunder; den irske setteren Mike og cocker spanielen Feller.

Barney Bush er ingen hvem som helst. Ikke bare har den skotske terrieren (født 30. september 2000) vært George Ws trofaste følgesvenn gjennom hans to presidentperioder; Barney Bush er en kjendis og mediefigur i seg selv. Han har egen offisiell hjemmeside i Det hvite hus, en rekke websider er dedikert til ham og et google-søk på Barney Bush gir rundt 258 000 treff. Bildetilfanget er likefullt enormt; 157 000 treff i google. Bildene av W med sin firbente på armen, på vei opp flytrappa, på plenen utenfor Det hvite hus, på rangen i Texas, foran juletreet hjemme i stua, har gått verden rundt. Den offisielle Barney-hjemmesida gir tilgang til en rekke ”filmer” av ham; Barney Cam I (2002), Barney and Spot's Winter Wonderland (2003), Barney Cam II (2003), Where in the White House is Miss Beazley? (Barney Cam III, 2004), Barney has found Miss Beazley (2005), Barney and Miss Beazley's Spring Garden Tour (2005), A Very Beazley Christmas (Barney Cam IV, 2005) og Barney's Holiday Extravaganza (Barney Cam V, 2006).

Men Barney er ikke den eneste firbente i Det hvite hus. I tillegg til at han tidligere delte mor og far Bush med den engelske springer spanienelen Spot (avkom etter Bush seniors hund Millie), deler han nå seng med den skotske terrieren Miss Beazley og katten India. På rangen i Texas vandrer langhornfeet Ofelia og hennes to etterkommere rundt.

Barney og co. er likevel langt uti rekka av førstekjæledyr. På Presidential Pet Museum (museet kan også besøkes...) sin hjemmeside kan man lese om alle kjæledyrene som har kommet og gått til Det hvite hus siden George Washington flyttet inn i 1789. Hjemmesida viser at nesten samtligeUSAs hittil 43 presidenter har hatt én eller flere firbente venner. USAs første president satte standard da han tok med seg et tjuetalls hunder inn i Det hvite hus (i tillegg til flere hester). Theodore Roosevelt er den som gjennom historien har hatt flest eksotiske dyr med seg. I tillegg til flere hunder og katter hadde han med seg slanger, en løve, en zebra, fem bjørner, rotter, haner, øgler og en hyene. Franklin D. Roosevelt hadde med seg flere hunder, deriblant den skotske terrieren Fala. John F. Kennedy hadde med seg hunder, kaniner og en hest. Lyndon B. Johnson hadde med seg seks hunder, deriblant beagelene Him og Her. Richard Nixon hadde med seg tre hunder, Ronald Reagan to, Gerald Ford en hund og en katt og Bill Clinton katten Sox og labradoren Buddy.

Jakten på hvem som skal jage Barney ut av hundeburet i Det hvite hus, er godt i gang. The American Kennel Club gjennomførte i august (ja, for ingen tvilte vel på at den nye presidenten, om det nå ble Barack Obama eller John McCain, kom til å skaffe seg hund?) en avstemning blant sine medlemmer om hvilken rase den nye førstehunden bør tilhøre. Etter 42 000 stemmer var det puddel som gikk av med seieren.

Så gjenstår det å se om den nye førstehunden blir mer populær enn sin eier, slik tilfellet har vært de siste åtte årene...

Slipp rullestolen fram!

Paralympics er nettopp avsluttet. På NRK sine nettsider kan vi lese følgende: ”Sju minutter over tre norsk tid onsdag ettermiddag slukket ilden og seks uker med idrettsfest i den kinesiske hovedstaden Beijing var over”. Jeg tviler ikke på at deltakerne opplevde Paralympics som en fest, men for oss seere, lesere og lyttere – verden over, dreide Beijing 2008 seg om 17 dager med fest og 12 dager med glemt idrettslek.

Paralympics ble riktignok ingen stor suksess sett med norske øyne. Norge tok syv medaljer, hvorav ett gull, tre sølv og tre bronse. Det kvalifiserte til en beskjeden 43. plass på medaljestatistikken. Og som kjent, manglende prestasjoner gir manglende mediedekning.

NRK viet 4,6 timer til lekene, ifølge fagnettstedet Journalisten. Til sammenlikning serverte statskanalen 599 timer OL. Rundt regnet brukte altså NRK én prosent av tida på Paralympics i forhold til OL. Det finnes likevel trøst, skal vi tro Idrettspresident Tove Paule:
– Det er klart jeg skulle ønske at de hadde sendt mer, men de har sendt mer nå enn tidligere, sier Idretts-Norges mektigste til Journalisten. Det er bedring å spore altså.

Særlig bedre så det ikke ut på nett eller papir. I løpet av lekene hadde norske aviser til sammen 4763 artikler om de 24 norske utøverne (ifølge NA24 Propaganda). De 24 mest profilerte utøverne under OL ble til sammen omtalt i 36 388 artikler, nett og papir. Jeg minner om at medaljefangsten under OL var tre gull, fem sølv og to bronse. Ti medaljer. Og 21. plass på statistikken. Det legitimerer selvsagt den store forskjellen i mediedekningen.

Det synes å være samstemmighet blant de vitende om at Paralympics skjer i skyggen av OL. Når OL er over og Paralympics står på trappene, slås medielysene av. Løsningen? Å arrangere Paralympics før OL? Tja, mulig. Dette er i alle fall forslaget fra Reidar Sollie, lederen i Norske Sportsjournalisters Forbund. Han argumenterer med at Idretts-Norge er dødt de to ukene før OL, da det er pause i fotballen. Dessuten, sier han, er det en fin måte å kjøre inn anleggene på. Mitt spørsmål til deg, Reidar Sollie, er: Vil en slik snuoperasjon få norske medier til å sende mer og skrive mer fra Paralympics? Vil ikke da Paralympics kun bli oppfattet som en generalprøve på det som skal komme? Som å varme opp for de store gutta? Jeg mener mediene må se sitt ansvar i å gi Paralympics den synligheten arrangementet fortjener. Uavhengig av om Paralympics arrangeres før eller etter lekene. Mediene hevder de speiler virkeligheten. Men mediene er mer enn et speil; mediene setter dagsorden og bestemmer hva vi som lesere, lyttere og seere skal få tilgang til. Men Medie-Norge kan ikke gjøre gull av gråstein alene. Også Idretts-Norge, IOC og ikke minst publikum må gjøre sitt for at lyskasterne rettes mot Paralympics.

Dessuten, hvor er utøverne når de ikke er i Paralympics? Ikke på TV-skjermene eller i avisene i alle fall.

Gøy på vannet

Familien Bjertnes/Rype benyttet gårsdagen til en liten utflukt. Med pappa fritatt fra jobb og et vær man ikke kunne annet enn å klage over (!), var det helt naturlig å søke ut i skog og mark. Vi bila en 20 minutters tid, og plutselig var vi på landsbygda. Upper Pierce Reservoir Park er Singapores nest største naturreservat, og finner du ikke roen her, er du rett og slett en rastløs type. Apene som Steve Hipps (kollega av Vegar) reklamerte så mye med, så vi fint lite til derimot. Hipps don’t lie – yeah, sure!

Etter en tur på bygda, var det passende med lunsj – eller middag, som man ville ha sagt på Flisa – på Clarke Quay. Det ble lett middag på de voksne og vann på den lille:-). Fontena i Clarke Quay er en barnemagnet, og heldig er du om du reiser hjem med tørr unge. Veldig moro, da.

På timeplanen: Historie

OK, jeg innrømmer det; vi har vært altfor dårlige til å oppsøke Singapores historiske steder. Forrige søndag gjorde vi noe med det – og trappa opp ved Labrador Secret Tunnels. De to tunnelene, som ble brukt av britene under 2. verdenskrig, ble oppdaget først i 2001. Bunkeren, som altså lå uberørt i 60 år, er det eneste stedet i Singapore hvor ødeleggelsene etter 2. verdenskrig fortsatt er synlige (tydelige spor etter brann, eksplosjon, sprengning).

Ball og andre festligheter

Uka i bilder

Lek og moro på Playgym, Gymboree.

Vi utforsker vannet på taket på Vivo.

Moro med esken til den nye printeren.

Tre år og lesekyndig

Alastair Shee (3) velger selv hva han vil spise når han og familien er på restaurant. De fleste treåringer gjør vel det, sier du. Vel, det er en viktig forskjell. Alastair kan lese ut av menyen hva han vil ha. Mens de fleste på hans alder i vårt hjemland Norge knapt har lært seg ABC, kan treåringen fra Singapore lese enkle ord og slik forstå hva som står skrevet i menyen. Og oppskriften? – Jeg begynte å lese for ham da han var tre måneder, sier Alastairs mor, Vanessa.

Historien, som omtales i Straits Times, hovedavisa her i Singapore, er ikke enestående. I Singapore. Og nettopp det er mamma Vanessa klar over: – Jeg gjorde det for å gi ham et godt utgangspunkt siden konkurranse er veldig viktig i Singapore”. Slik er Alastair et mønsterbarn for byen med et innbyggertall tilsvarende Norges befolkning, men med et flateinnhold som utgjør mindre enn 1/3 av Vestfold fylke, Norges minste i utstrekning. For jo tidligere barnet kan lese, jo bedre barnet kan lese, dess større er sannsynligheten for at barnet vil like å lese. Og lesing er som kjent et viktig utgangspunkt for opparbeidelse av kunnskap. Og kunnskapsrike står meget høyt på bystaten Singapores liste over ønskede borgerattributter – som tilfellet også er for andre land.

”Utdannelse gjorde Singapore til en suksesshistorie”, heter det i Singapore in a Nutshell, en god og oppdatert bok. ”Utdannelse i Singapore er ikke for moroskyld”, heter det videre, ”Det har vært hovedinstrumentet i nasjonsbyggingen, i å forme holdninger og verdier og i å galvanisere samfunnsendringer”. Sist, men ikke minst, utdannelse sikrer at Singapore opprettholder seg selv som en moderne, teknologisk, høyinsdustrialisert og finansielt sofistikert nasjon.

Singapore, som er Sør-Øst Asias største havn og ledende handelssentrum, har fire offisielle språk: engelsk, kinesisk (mandarin), malayisk og tamil. Språkutdannelsen oppfattes som en viktig ingrediens i et mulitinasjonalt samfunn, et viktig verktøy for nasjonsbygging og økonomisk suksess. Engelsk er arbeids- og administrasjonsspråket. På skolene er det obligatorisk med undervisning i morsmål i tillegg til i engelsk. Og tospråkligheten påstås å gi Singapore en stor fordel framfor andre nasjoner. Og evnen til å kunne snakke både engelsk og kinesisk fra en er liten, kan selvsgat ikke sies å være noe annet enn en stor fordel i en høyteknologisert, moderne verden. Det hevdes samtidig at flere og flere studenter viser interesse for og evner til å kunne snakke nok et språk. En rekke skoler – og barnehager – tilbyr da også sine barn, elever og studenter undervisning i malayisk og tamil.

I barnehagen der min 16 måneder gamle datter går, begynner de systematisk å lære alfabetet og engelske ord når de starter i den store gruppa (fra de er 18 måneder). Den 2 ½ år gamle sønnen til en norsk venninne her nede, som går i samme barnehage som min datter, kan allerede hele alfabetet (på engelsk). Og han kan stave – på engelsk – det som måtte stå skrevet på trøya di, om det så er MANGO eller NORWAY. Men også kinesisk er en viktig bestanddel i hverdagen til de ”store” barnehagebarna her nede. Det synges og leses for på kinesisk. Det bør nevnes at det er minst like mange kinesiskættede som engelskættede (eller utenlandske, for eksempel norske) barn i barnehagen.

Også de aller minste borgerne skal tidlig krøkes. Foreldre med spebarn går på kurs for å opparbeide leseferdigheter alt fra barna er 2-3 måneder, heter det i Straits Times. Flashcards, bøker og DVDer er sentrale hjelpemidler på slike kurs. Andre sverger til den såkalte shicida-metoden, hvor aktiviterer som utvikler barnas hukommelse, kreativitet og evnen til å regne raskt tilbys. Kurssentrene har visstnok lange ventelister og foreldre skriver seg på lister flere måneder før barnet er født. Tolv leksjoner, med en time og 15 minutters varighet hver gang, koster 745 singaporeanske dollar eller 2800 kroner.

Er dette noe for Norge?

Hjerter fra bestemor

Forrige uke kom det pakke i posten fra bestemor. Inni lå gave til alle sammen: bursdagsgave til Hanne (takk for øredobbene), rosa slips til Vegar (takker og bukker, han også) og tunika og tights med hjerter til Amanda.